- Me encantan las quesadillas!

Xalapa, Veracruz - 13/12 2010

Buenas tardes, noruegos!

Om man kunne få blogge litt om en oppskrift man holder meget av?
Ja, selvfølgelig - Bring litt meksikansk kultur inn i det norske hjem!

Quesadillas er tortillas med ost, verre er det ikke og jaggu er det ålreit mat.
Men sett at man skulle finne på å legge på noe annet enn ost, så heter det ikke lenger
quesadillas, da heter det øyeblikkelig "noe annet".
Da matblogger er like populære på internett som Jamie Oliver er på TV, tenkte man
at en oppskriftsblogg er på sin plass her i Dogme2010, da man higer etter både kommentarer
og flere lesere.
Her presenteres i første (og sannsynligvis siste) omgang Señor Destapadors
spesial-quesadillas:

1 porsjon
Du trenger:
- 1 stk tortillalefse, stor eller liten
- Litt løk
- Litt tomat
- Litt spinat
- En god del ost, aller helst elastisk ost fra Oaxaca
(men Norvegia eller
Synnøve gjør seg vel til en tilstrekkelig smaksopplevelse)
- Litt smør (til stekepannen)
og
- Comina-krydder - I det norske hjem best kjent som Tex Mex Santa Maria
Taco Spice Mix Original

Legg tortillalefsen på en vannrett flate, så ikke ingrediensene faller ut idet du legger de på.
Begynn med å, gitt at du har en elastisk gummiost fra Oaxaca, rive av tynne strimer ost, for så å legge de i sjakkmønster over den ene halvparten av tortillalefsen.
Sett at du derimot ikke er innehaver av gummiost, så skulle en tro at å rive Norvegia eller Synnøve og strø det over gjør samme nytten. Men husk: Bare dekk den ene halvdelen!
Når du er ferdig med både å legge ut tortillalefsen på en ønskelig flate og påføre ost kan du begynne å finne frem grønnsakene.
Kutt opp løk som du pleier, men husk å legge det i sjakkmønster på samme halvdel som du nå burde ha osten.
Tomaten gjør du som du vil med, det samme gjelder la spinaca.
Cominakrydderet påføres etter ønskelig mengde, noen liker mye krydder, andre liker ikke så veldig mye krydder, men det er jævlig viktig at det havner på samme halvdel som de foregående ingrediensene.
Nå er det på tide å frese smøret.
Finn en stekepanne som gjenspeiler størrelsen til tortillalefsen din, sett på varmen på stekeovnen din og fres smør.
Når smøret er frest kan du brette tortillalefsen din med alle ingrediensene i og legge den, med ostesiden opp, i stekepanna på middels varme, det vil si når knotten til den plata du har valgt, eller risten, gitt at du bruker gassovn, opererer midt mellom dritvarmt og minst varmt.
Snu tortillalefsen når den er god og brun på undersiden for så å ta den av og legge den på en tallerken, eller en asjett om du bruker mindre tortillalefser, for eksempel såkalta tortillinas, som fåes kjøpt på din lokale Fasti, når den er tilsvarende brun på andre siden og osten er smeltet.

Det var alt.
En ypperlig lunch om du spiser 2, kanskje 3, noe som selvfølgelig kommer an på størrelsen på tortillalefsen du har valgt deg ut, men rettens bruksområde slutter uansett med din fantasi -
Om man får komme med et lite forslag, så er den en stor slager på fest og i bryllup!

Un mensaje para William:
Start opp et quesadilleria i Torggata og du danker ut Creperie de Mari.
Lett.

- I only love Cranberries = I really love you

Xalapa, Veracruz - 08/12 2010

2 dager etter overfallet gikk du til innkjøp av en lenge ønsket artikkel:
Teleskopbatongen.
Det holdt imidlertidig ikke med tidenes mest maktdemonstrative selvforsvarsklubbe i denne omgangen - siden du allerede var igang, kunne du like gjerne gå til innkjøp av enda en
artikkel du alltid har holdt meget av, nemlig en 950´000 volts
pistola paralizante, som det heter seg i dette herlige landet. Altså en såkalt stun gun.
Ikke ferdig enda.
Man kan tilføye 1 stk penn-pepperspray og 1 stk vanlig pepperspray på lista,
samt brylcreem og kam.

Prøv deg på røverstreker igjen - jeg utfordrer deg.
Jeg dobbelutfordrer deg, morrapuler!

- Do you have a bag or something?

Xalapa, Veracruz - 07/12 2010

En Pino fortsetter å servere, alt fra verdens mest ydmyke kunstner og superpasta til algo mas.
Det ser også ut til å bli fortgang i giftemålet ettersom attesten endelig har ankommet, riktignok i form av en datapost, men man kan vel ikke annet enn å la det gå som det går og akseptere dette.
Noe annet ville vært vanvidd.

På søndag reiste dere ned til Mexico City for å lukte litt på verdens 3. største by.
Følgende replikker ble vekslet, vær var sitcom âla TV-Norge-faktoren:

- I need my jacket. - I want my bag. - I should´ve been filming this.

Du hadde sjangsen til endelig å få bivåne en såkalt catfight forleden dag.
Etter hva du har hørt er det noe av det største og mest pirrende en mann kan få oppleve.
Upraktisk nok hadde du hodet nede i fortauet og flere stressa tølpergangstere over deg da nevnte scragfight, som de kaller det i Oceania, utspilte seg.
De stressede røverne fikk med seg et videokamera, to fotokameraer, en god del viktige dokumenter, jakker og annet.
Å definere opplevelsen som utelukkende inconvenient blir å ljuge.
En kan eksempelvis nevne den kosmetiske behandlingen du ble påført, en behandling du kanskje ikke ville gått frivillig med på, men for en stakket stund var ganske takknemlig for.
Etter å ha fotfulgt gjengen ilag med en våpenbefengt politimann uten suksess, kjørte dere rundt en stund for å se om dere så igjen de mistenkte. Uten hell.
Angelica var på nippet til å svime av og trengte mat.
Du gikk i lag med offiser Hernandez til nærmeste tienda hvorpå han plukket ut to store vannflasker og en pakke smultringer.
Dere måtte komme dere til bussterminalen og ordne med returbillettene som ble borte i håndgemenget.
Foruten å lempe dere på lasteplanet, eller kriminellplanet, som jeg aldri før har kalt det, aktivere både blålys og sirene for å rydde gaten, ble dere også invitert i bryllupet til offiser Gonzalez sin kusine om litt over en uke.
Det er hittil den eneste offentlige bilen du har sittet i med musikk som har gitt deg noe. Altså ikke bare musikk. De er ubegripelig dårlige på å lage mer enn bare musikk i dette landet, noe de på den annen side er forferdelig gode på.

Siri-piñataen er klar og står med fjellskoene til Jonas på og ligner en lesbe.
Dere har i senere tid måttet tre en søppelsekk over hodet hennes i og med at hun er jævlig ekkel.

- Mere blod!

Xalapa, Veracruz - 03/11 2010

Leguanens natur og samspill er virkelig fascinerende, skulle du til å starte et innlegg med kvelden før gårsdagen, men du ble avbrutt av Abril, som banket på døra og lurte på om du ville bli med ut og spise en slags maisstuing. enda en meksikansk spesialitet av gatekjøkken-variant.
Du lukket maskina og ble med ut mens kameraten din dusjet. Det var godt, sterkt.
Abril er hun dere leier av, en alenemor på 20-noe, med en datter på 1, en Paris Hilton-rotte og en dødelig syk mor. Et stort, stort hus, hvor, for et lite tilskudd i leia, Abril lager mat til dere tre ganger daglig. Utsøkt meksikansk mat. Hun er kombinert kokk, sykepleier for mamma og mamma for Viviana.
På fredag hadde dere innflytningsfest, en liten intim samling med Geli, tidligere vertinne, Abril, nåværende vertinne, et par kortstokker og en uuttømmelig kilde øl. Skulle man mot formodning gå tom for øl eller annet i dette landet og man er for lat til å ordne opp selv er det bare å ringe drosjesentralen, så sender de en mann som kjøper og henter Indio eller hva enn det måtte være.

Dagen igår var Dia de Muertos, de dødes dag. Etter å ha våknet for fjerde gang lente du deg over mot terrariet for å gratulere de grønne vennene dine med dagen.
Blikket ditt møtte to stk stivlemmede, grå iguaner. Odin, avslappet, med armene ned langs siden og Travis, på vei til et eller annet, hadde omkommet i løpet av morgenen.
Pepe lå og pustet under sistnevnte.
Dere løftet de varsomt ut og vasket buret.
Det var en alvorlig, ung mann som bega seg i retning WalMart for å kjøpe genmanipulert frukt til den overlevende.
Etter å ha sørget for at Pepe hadde det så bra som overhodet mulig holdt dere en seremoniell begravelse i hagen for de omkomne. Dødsårsaken er fortsatt fullstendig, uutholdelig ukjent.

Etter å ha rista av seg det kjipe var tiden inne for meksikansk teater, las luchas, et teater hvor publikum i aller høyeste grad medvirker til opplevelsen av stykket og hvor stykket bygger på en hollywoodmodell mer forutsigbar enn samtlige filmer av og med Steven Seagal.
Likevel spiller vi med. Noen virker til og med genuint oppglødde når det ytes urett på scenen.
De må da kunne forstå at det ikke er ekte og at det kommer til å ende i publikums favør til sist?
Her hadde jaggu Erling likt seg, tenker du, men Erling befinner seg i Syria og leter etter Tarek i Dødehavet.
Første akt var to tynne jenter mot to lubne jenter. Kameraten din påpekte at han hadde sett mer intense jenteslagsmål på Sandbekken ungdomsskole. Det var patetisk, det var jo det.
I 2. akt var det dags for de såkalte miniene. Idet Du Hast brøler ut i hallen løper de inn, 2 små menn og 2 andre små menn.
Gymnastene, som de viste seg å være, kunne ikke unnvære å faktisk imponere deg med akrobatikken. Her hadde de også innført en partisk, slesk dommer for å intensifisere kampen.
Publikum egges, du storkoser deg.
I 4. akt var det tid for buret. Geli gledet seg, hun hadde aldri overvært en burkamp før.
Her var konseptet å ikke bli værende i buret til sist.
Lagene var denne gangen på 6 mann, hvorav det ene, publikums åpenbare favoritt, bestod av en gjeng transvestitter. De vant, selvfølgelig.
Den sist gjenværende måtte skamfere hårpryden midt i ringen.
Du fikk innprentet en god del u-ord, de fleste fra tolvåringen foran deg.
I den siste kampen hentet de inn de virkelig store, tøffe gutta, hvorav en nettopp hadde kommet tilbake fra en utestenging på 10 år etter å ha myrdet en mann i ringen.
Denne kampen var kjedelig, etterpå dro dere hjem og akkurat nu føler du for å få i deg litt mat.

Leguanens natur er virkelig fascinerende.

- Da blir det ni greier på hver, da

Xalapa, Veracruz, 29/10

Fargefattig plastikkmøblement, voksduker i en udødelig blomsterklisjé og bøtter med salsa.

Tomy. Fra dere for nesten to uker siden spiste frokost der for første gang har det vært favorittplassen. Plassen deres, en plass der de eldre señoritaene bak disken kjenner dere igjen når dere entrer. Los noruegos, tenker de vel. De som tipset oss 100 prosent.
Den høye driksen falt dere mer enn naturlig, selv om det deg bekjent ikke er hverdagslig skikk å tipse gatekjøkken som dette verken her eller andre steder.
Men når prisen for å forspise seg, for virkelig å velte seg i et storartet kjøkken som dette, samt drikke seg utørst på horchata ligger på 30 norske penger per person, koster det deg virkelig ingenting å vise litt norsk takknemlighet ved hjelp av noen grunker, spesielt når du føler at ditt gebrokne muchas gracias ikke strekker til.
Alt ved plassen er sjarmerende, men aller mest fascineres du av mangelitersbøttene med salsa og plastsleiv på bordene. Meksikanere, Mexico.

Etter dagens frokost, som igjen falt ved solnedgang, ga dere på vei opp mot En Pino 27 og slo av en prat med forloveden og hennes mor mens dere konsumerte nok en giraff.
Bryllupet faller neste uke en tid, det blir stor fest og alle hjerter gleder seg.

Det hadde begynt å regne merkverdig mye på kort tid.
I Xalapa, og kanskje andre steder i landet, er det vanlig for chaufførene å pynte drosjene sine med Jesus-ornamenter og andre turistaktige plastgjenstander som minner om religion i sladrespeilet.
Noen har til og med panoramaspeil med vidvinkelglass. Der er det plass til mye dritt.
De kræsjer neppe, du føler deg utrolig trygg i et kjøretøy som er på Guds side.

Dere la dere, men våknet omtrent samtidig i fire, halv fem-tiden, og har vært våkne siden da i et forsøk på å tilbakesette den noe usunne døgnrytmen dere har pådratt dere.
Voksesmerter, nå? Du trodde virkelig ikke at det var mulig, men sådan er nå det.
Om ikke lenge, om ikke allerede, åpner WalMart og da blir det rå fisk servert på plastikk med lokk til å ta med hjem. Sushi-damen har forelsket seg i deg.

Iguanene når de tror seg usett er et underfundig syn.

- ¿Te quieres casar conmigo?

Xalapa, Veracruz, 24/10

Noen har forlovet seg i natt.

Etter å ha konsumert en trelitersgiraff med noe dovent meksikansk øl, bestemte du deg for
endelig å gjøre alvor av planene om å lure deg til statsborgerskap, samt spørre etter regningen.
60 norske kroner.
En sveitsisk hasselnøtt som symbolsk forlovelsesring, tilgi meg, mor, utveksling av hverandres
mobile kontaktinformasjon og første knaus var besteget.

- ¿De dónde eres?

- Soy de Noruega!

Esperanza. Navnet betyr, beleilig nok, håp.

Etter et kort opphold i kløverparken, vandret dere oppover ukjente gater og bevitnet
det dere hadde ventet på og stille håpet på å få overvære siden dere først tenkte tanken om Mexico.
5 lokale mariachis, langt i fra Rodriguez-materiale, hadde stilt seg opp utenfor en leilighet for å synge serenader til frøkenen i andre etasje.
Omsider dukket hun smilende opp i vinduet. Det samme gjorde resten av nabolaget. Suksess!
I lykkens rus over å kunne få krysse av et punkt på den altomfattende mentale listen over ting dere håper på å få oppleve i Latin-Amerika, bega dere dere opp mot pizzarestauranten dere dagen før hadde temmet sulten etter å ha sett en konsert i et av nabolagene.
Reggae ala Mexico, et bevegelsesoppfordrende, småslurvete rytmeextravaganza.
Denne kvelden var det restauranten sin tur til å paralysere deg med meksikanskmusikalsk kultur i form av et lokalt jazzband bestående av en gitarist kjekkere enn han er dyktig, en saksofonist blygere enn det vanvittige talentet han bærer på, en erketypisk trommeslager, perfekt for hva enn slags omstendigheter han måtte finne på å innta og en bassgitarist, om mulig, kulere, dyktigere og høyere på seg selv enn Deco Cuffe.

Forbered deg på å kyle appelsinen, Herr Duke, sangen eskalerer.

- Quisiera comprar las iguanas.

Xalapa, Veracruz, 21/10

Jeg ligger som er jeg død og begravet i en likkiste og sådan skal jeg sannelig sovne, tenkte han at han tenkte.
Han sovnet som ønsket, i motsetning til kvelden før, og våknet neste morgen av at det raslet i terrariet ved fotenden og merket at hele hodet hans var tett av forkjølelse.
Han grep etter sovemasken til Air France og sov et par timer til.
Kameraten hans smatter i søvne.

Da de begge våknet, klokken 14:15, samarbeidet de om å rydde og friske opp iguanaterrariet for deres tre nye venner; Pepe, Travis og ikke navngitt per skrivende stund.
De spiser oppkuttede epler og spinatblader, men er ikke så glade i tørrfôret fra dyrebutikken på WalMart.
Reptilenes vannhull er askebegeret til leilighetens mor, som er i startfasen av å håndtere det engelske språket. Hennes datter, Angelica, er de to reisekameratenes vertinne og nyanskaffede venninne.
For å gjøre terrariet mer interessant for Pepe & kompani har de tilført mykt dopapir til å slappe av på, eller gjemme seg under, noen mindre stener og tørre pinner fra nabolaget.
Som underlag har de revet i stykker sider fra en pretensiøs og begredelig novellesamling utgitt av Tiden Norsk Forlag.

Etter nevnte sekvens plukket de opp tidligere innkjøpte instrumenter og prøvde å lære instrumentene å kjenne. Hittil består artilleriet av en eldgammel vibraslap i form av en tørket eselkjeve med løse tenner, et strengeinstrument fra den lokalnasjonale tradisjonskulturen kalt jarana og en cajón medbragt fra Norge, et perkusjonsinstrument fra Peru.

Resten av dagen gikk med til å kjøre drosje, spise frokost, kjøpe inn flere instrumenter, disse litt mindre, falle og slå kneet sitt, spise hjemmelaget is, strene rundt Xalapas gater i søken etter en beleilig plass å kurere ansiktsfortetningen, kjøre drosje tilbake til Jardines de Xalapa, denne gangen fire betalingsenheter dyrere enn ned til sentrum, få servert en lunken melkedrikk, Angelicas spesial, med valnøtter, genmanipulerte monsterjordbær og annen frukt.

Hodet hans er fortsatt tett.