- Da blir det ni greier på hver, da

Xalapa, Veracruz, 29/10

Fargefattig plastikkmøblement, voksduker i en udødelig blomsterklisjé og bøtter med salsa.

Tomy. Fra dere for nesten to uker siden spiste frokost der for første gang har det vært favorittplassen. Plassen deres, en plass der de eldre señoritaene bak disken kjenner dere igjen når dere entrer. Los noruegos, tenker de vel. De som tipset oss 100 prosent.
Den høye driksen falt dere mer enn naturlig, selv om det deg bekjent ikke er hverdagslig skikk å tipse gatekjøkken som dette verken her eller andre steder.
Men når prisen for å forspise seg, for virkelig å velte seg i et storartet kjøkken som dette, samt drikke seg utørst på horchata ligger på 30 norske penger per person, koster det deg virkelig ingenting å vise litt norsk takknemlighet ved hjelp av noen grunker, spesielt når du føler at ditt gebrokne muchas gracias ikke strekker til.
Alt ved plassen er sjarmerende, men aller mest fascineres du av mangelitersbøttene med salsa og plastsleiv på bordene. Meksikanere, Mexico.

Etter dagens frokost, som igjen falt ved solnedgang, ga dere på vei opp mot En Pino 27 og slo av en prat med forloveden og hennes mor mens dere konsumerte nok en giraff.
Bryllupet faller neste uke en tid, det blir stor fest og alle hjerter gleder seg.

Det hadde begynt å regne merkverdig mye på kort tid.
I Xalapa, og kanskje andre steder i landet, er det vanlig for chaufførene å pynte drosjene sine med Jesus-ornamenter og andre turistaktige plastgjenstander som minner om religion i sladrespeilet.
Noen har til og med panoramaspeil med vidvinkelglass. Der er det plass til mye dritt.
De kræsjer neppe, du føler deg utrolig trygg i et kjøretøy som er på Guds side.

Dere la dere, men våknet omtrent samtidig i fire, halv fem-tiden, og har vært våkne siden da i et forsøk på å tilbakesette den noe usunne døgnrytmen dere har pådratt dere.
Voksesmerter, nå? Du trodde virkelig ikke at det var mulig, men sådan er nå det.
Om ikke lenge, om ikke allerede, åpner WalMart og da blir det rå fisk servert på plastikk med lokk til å ta med hjem. Sushi-damen har forelsket seg i deg.

Iguanene når de tror seg usett er et underfundig syn.

- ¿Te quieres casar conmigo?

Xalapa, Veracruz, 24/10

Noen har forlovet seg i natt.

Etter å ha konsumert en trelitersgiraff med noe dovent meksikansk øl, bestemte du deg for
endelig å gjøre alvor av planene om å lure deg til statsborgerskap, samt spørre etter regningen.
60 norske kroner.
En sveitsisk hasselnøtt som symbolsk forlovelsesring, tilgi meg, mor, utveksling av hverandres
mobile kontaktinformasjon og første knaus var besteget.

- ¿De dónde eres?

- Soy de Noruega!

Esperanza. Navnet betyr, beleilig nok, håp.

Etter et kort opphold i kløverparken, vandret dere oppover ukjente gater og bevitnet
det dere hadde ventet på og stille håpet på å få overvære siden dere først tenkte tanken om Mexico.
5 lokale mariachis, langt i fra Rodriguez-materiale, hadde stilt seg opp utenfor en leilighet for å synge serenader til frøkenen i andre etasje.
Omsider dukket hun smilende opp i vinduet. Det samme gjorde resten av nabolaget. Suksess!
I lykkens rus over å kunne få krysse av et punkt på den altomfattende mentale listen over ting dere håper på å få oppleve i Latin-Amerika, bega dere dere opp mot pizzarestauranten dere dagen før hadde temmet sulten etter å ha sett en konsert i et av nabolagene.
Reggae ala Mexico, et bevegelsesoppfordrende, småslurvete rytmeextravaganza.
Denne kvelden var det restauranten sin tur til å paralysere deg med meksikanskmusikalsk kultur i form av et lokalt jazzband bestående av en gitarist kjekkere enn han er dyktig, en saksofonist blygere enn det vanvittige talentet han bærer på, en erketypisk trommeslager, perfekt for hva enn slags omstendigheter han måtte finne på å innta og en bassgitarist, om mulig, kulere, dyktigere og høyere på seg selv enn Deco Cuffe.

Forbered deg på å kyle appelsinen, Herr Duke, sangen eskalerer.

- Quisiera comprar las iguanas.

Xalapa, Veracruz, 21/10

Jeg ligger som er jeg død og begravet i en likkiste og sådan skal jeg sannelig sovne, tenkte han at han tenkte.
Han sovnet som ønsket, i motsetning til kvelden før, og våknet neste morgen av at det raslet i terrariet ved fotenden og merket at hele hodet hans var tett av forkjølelse.
Han grep etter sovemasken til Air France og sov et par timer til.
Kameraten hans smatter i søvne.

Da de begge våknet, klokken 14:15, samarbeidet de om å rydde og friske opp iguanaterrariet for deres tre nye venner; Pepe, Travis og ikke navngitt per skrivende stund.
De spiser oppkuttede epler og spinatblader, men er ikke så glade i tørrfôret fra dyrebutikken på WalMart.
Reptilenes vannhull er askebegeret til leilighetens mor, som er i startfasen av å håndtere det engelske språket. Hennes datter, Angelica, er de to reisekameratenes vertinne og nyanskaffede venninne.
For å gjøre terrariet mer interessant for Pepe & kompani har de tilført mykt dopapir til å slappe av på, eller gjemme seg under, noen mindre stener og tørre pinner fra nabolaget.
Som underlag har de revet i stykker sider fra en pretensiøs og begredelig novellesamling utgitt av Tiden Norsk Forlag.

Etter nevnte sekvens plukket de opp tidligere innkjøpte instrumenter og prøvde å lære instrumentene å kjenne. Hittil består artilleriet av en eldgammel vibraslap i form av en tørket eselkjeve med løse tenner, et strengeinstrument fra den lokalnasjonale tradisjonskulturen kalt jarana og en cajón medbragt fra Norge, et perkusjonsinstrument fra Peru.

Resten av dagen gikk med til å kjøre drosje, spise frokost, kjøpe inn flere instrumenter, disse litt mindre, falle og slå kneet sitt, spise hjemmelaget is, strene rundt Xalapas gater i søken etter en beleilig plass å kurere ansiktsfortetningen, kjøre drosje tilbake til Jardines de Xalapa, denne gangen fire betalingsenheter dyrere enn ned til sentrum, få servert en lunken melkedrikk, Angelicas spesial, med valnøtter, genmanipulerte monsterjordbær og annen frukt.

Hodet hans er fortsatt tett.