Xalapa, Veracruz, 24/10
Noen har forlovet seg i natt.
Etter å ha konsumert en trelitersgiraff med noe dovent meksikansk øl, bestemte du deg for
endelig å gjøre alvor av planene om å lure deg til statsborgerskap, samt spørre etter regningen.
60 norske kroner.
En sveitsisk hasselnøtt som symbolsk forlovelsesring, tilgi meg, mor, utveksling av hverandres
mobile kontaktinformasjon og første knaus var besteget.
- ¿De dónde eres?
- Soy de Noruega!
Esperanza. Navnet betyr, beleilig nok, håp.
Etter et kort opphold i kløverparken, vandret dere oppover ukjente gater og bevitnet
det dere hadde ventet på og stille håpet på å få overvære siden dere først tenkte tanken om Mexico.
5 lokale mariachis, langt i fra Rodriguez-materiale, hadde stilt seg opp utenfor en leilighet for å synge serenader til frøkenen i andre etasje.
Omsider dukket hun smilende opp i vinduet. Det samme gjorde resten av nabolaget. Suksess!
I lykkens rus over å kunne få krysse av et punkt på den altomfattende mentale listen over ting dere håper på å få oppleve i Latin-Amerika, bega dere dere opp mot pizzarestauranten dere dagen før hadde temmet sulten etter å ha sett en konsert i et av nabolagene.
Reggae ala Mexico, et bevegelsesoppfordrende, småslurvete rytmeextravaganza.
Denne kvelden var det restauranten sin tur til å paralysere deg med meksikanskmusikalsk kultur i form av et lokalt jazzband bestående av en gitarist kjekkere enn han er dyktig, en saksofonist blygere enn det vanvittige talentet han bærer på, en erketypisk trommeslager, perfekt for hva enn slags omstendigheter han måtte finne på å innta og en bassgitarist, om mulig, kulere, dyktigere og høyere på seg selv enn Deco Cuffe.
Forbered deg på å kyle appelsinen, Herr Duke, sangen eskalerer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar